Jeg har hatt en liten meltdown igjen.. Eller liten er vel en underdrivelse. Bare på grunn av en bagatell gikk jeg helt i bunn. Grining, fortvilelse, utrygghet, frykt, følelse av å ikke ha kontroll. Ingen god opplevelse, hverken for meg eller involverte. Men sånn ble det nå ikveld, og jeg kommer til å bruke natta på å formulere unnsiyld-melding, og på å gruble igjen og igjen på hvordan jeg oppførte meg og om jeg kan ha ødelagt noe varig på grunn av dette.
Det er på en måte det verste, at jeg blir så forferdelig sint på meg selv etter noe sånt. I ettertid ser jeg jo at det var en situasjon jeg absolutt ikke burde reagert nevneverdig på, men der og da var alt så sterkt, og jeg klarte hverken kontrollere det, stoppe det eller dempe det. Før det var for sent, og jeg gråtende begynte å si unnskyld for min reaksjon.
Hvorfor skal sånne ting være så vanskelig? Dette var egentlig en vanvittig fin dag, tre gode ting skjedde som gjorde meg nesten eksatisk. Enda så klarte jeg å ødelegge det, bare av en liten fillesak.
Jeg er skamfull, flau, har dårlig samvittighet, redd og sint på meg selv.
God natt...
SvarSlettHei:)
Jeg er glad jeg kom over bloggen din:) Jeg har endelig funnet "diagnosen" på min unormalhet gjennom å lese om høysensitive. Sånn som deg, så gikk det opp et lys for meg. Jeg har prøvd å definere meg selv, har vurdert alt fra ren galskap til uoppdaget sosial angst da jeg blir fort sliten av å være med mennesker over tid, og jeg konstant analyserer deres væremåte(spesielt nye mennesker)for å finne ut av hva de egentlig tenker. Det bare skjer uten at jeg kan kontrollerer det.
Som deg så sliter jeg veldig med enkelte ting og forbanner ofte at jeg er av denne sorten. Jeg kan sikkert være en ressurs for andre gjennom gode samtaler, men jeg er ingen god ressurs for meg selv. Og av og til går det også utover andre fordi jeg fort kan "overreagere". (for meg er det jo ekte). Selv om jeg er åpen med de nærmeste vennene mine om dette, så forstår de meg ikke. De kan si at jeg må slutte å overanalysere, roe meg ned, fokusere på det positive osv. Av og til skulle jeg ønske at de bare kunne si: "jeg skjønner at du føler dette er vanskelig". Av og til er det alt jeg ønsker å høre. De trenger ikke være enige, men bare respektere at ting føles veldig sterkt for meg.
Den episoden på ditt forrige innlegg om kjæresten din, kunne vært tatt ut i fra mitt liv da jeg var sammen med eksen. Jeg stolte ikke på han og kunne bli vippet av pinnen for den minste ting. Han forsto selvfølgelig ikke noe av dette og det skapte naturligvis problemer. Jeg prøvde i det lengste og holde kjeft, gikk på tær og var redd for å si noe, for så å kunne eksplodere. Jeg stilte ofte spørsmålstegn ved hans følelser for meg, når jeg reagerte på ulike ting han gjorde. Ting "vanlige" mennesker sikkert ikke hadde tenkt så nøye over. Det var et utrolig slitomt forhold på grunn av min sensitivitet. Men jeg forsto jo ikke selv hvorfor jeg var sånn. Og selv om både du og jeg forstår det nå, så føler vi fortsatt det vi føler ikke sant. Selv om jeg vet årsaken bak, så klarer jeg ikke stoppe inntrykkene, grublingen, og analyseringen.
Dette ødelegger for meg når jeg møter menn nå. Hvis jeg føler jeg har tabbet meg ut, gnager det i dagesvis. Jeg analyserer og spiller hendelsen i hodet igjen og igjen. Det gjør rett og slett vondt. Selv om det bare kan være en liten ting. Selv om det bare var en helt ok date med en jeg kanskje ikke er så tiltrukket av, så blir alt en big deal likevel. Noe jeg sa eller gjorde, som han kanskje oppfattet "feil". Til slutt setter opp en forsvarsmur for å vise at jeg overhodet ikke bryr meg, før jeg rekker å bli såret. Det er et problem når man møter noen som betyr noe. Jeg overfører nemlig mine tanker på andre. Jeg føler ting så intenst at jeg blir helt sikker på at andre personer føler det samme som jeg føler inni meg. At de tenker slik jeg gjør. At det ikke bare er i hodet mitt, men at det virkelig er sånn.
Dette fører til mye rar oppførsel fra min side, og da skjer jo det jeg i utgangspunktet var redd for, men som kanskje ikke hadde trengt å skje om jeg bare ikke følte ting så intenst.
Nok om det, jeg ville bare si at du er ikke alene. Jeg føler per dags dato at denne høysensitivteten er mer som en kamp enn en ressurs. Selv om det er visse ting ved denne måten å være på, som folk setter pris på, så er det mest et slit. Og det er svært få å prate med, da de fleste ikke helt kan identifisere seg med dette.
Jeg skal til psykolog nå da, men vet ikke hvor mye vedkommende kan om akkurat dette.Ikke alle har så mye erfaring og kunnskap rundt det. Men jeg tror at det kan være greit å finne noen å prate med. For en psykolog vil hvertfall ikke be deg om å roe deg ned eller ta deg sammen. Den personen vil prøve å finne løsninger istedet. Vi vil alltid være den vi er, men jeg tror det kan finnes strategier for å takle følelseslivet bedre. Jeg håper iallefall det.
Sender over en klem med det samme. Jeg vet hvor slitsomt det kan være og ofte er å være sånn.
Hilsen en HSP.
Takker så mye for kommentaren din! Du forklarer hele opplevelsen veldig godt, det er akkurat som å lese om meg selv. Jeg føler egentlig ikke at det hjelper så mye i forholdet å vite hva dette kommer av, for selv om jeg vet det så får jeg ikke gjort noe med det.. Jeg prøver så hardt å overse, men små bagateller starter en kjedereaksjon uten like i hodet mitt. Det merkelige er at jeg kan le av det i ettertid, men der og da er det så ekte og sterkt at ingenting får meg til å innse hvilken bagatell det egentlig er.
SlettMine råd til ett bedre liv som høysensetiv vil jeg gi.
SvarSlettJeg er 27 år og har hatt LITT av en oppvekst... Mye smerter og følelser. Jeg har i dag det mye bedre, men forsatt er det vanskelig for meg.
Jeg ligger jo her og grubler og depper for kun en bagatell som skjedde i går. Som utløste alle de vondeste følelsene som finnes i meg. Jeg ropte og skrek, gråt, kastet ting, og hadde null kontroll, uansett hvor mange ganger jeg prøvde å si til meg selv at dette er ikke noe å bry seg om. Da skal jeg grave og spørre om alt, og alt skal være riktig svar osv. Jeg ødelegger meg selv på dette her. Og nå føler jeg meg så verdiløs. :-(... Men heldigvis er det veldig sjeldent at det går sånn for meg i dag. Jeg har funnet mange løsninger som har hjulpet følsomme meg. Her er det:
Mennesker:
Dette er første rådet, og det VIKTIGSTE! Vær ærlig med deg selv, og kjenn etter hvem som gir deg noe og hvem som bare tar av deg. Hvis det er personer som får deg i ubalanse eller som ofte lager en usikkerhet i deg MÅ du kvitte deg med. Hvis du er høysensetiv, må menneskene du forholder deg til tilpasse slik du er, og gi deg trygghet og støtte. Hvis du har mennesker som lar deg føle deg skamfull må du kvitte deg med dem, hvis du ønsker ett lykkelig liv! Hvis de ikke godtar at du er følsom og syns du bare er teit, da får de gå å finne en kald person uten følelser. For du trenger en som godtar den du er! Jeg har en kjæreste, og ham vet jeg er følsom, han syns det er vanskelig til tider, men han prøver å få meg trygg og sier det er fantastisk å være følsom, for jeg har så mye kjærlighet å gi. Så det er viktig med rette personer i livet. Jeg har kuttet ut mange i mitt liv. Det har reddet meg!
Alenetid:
Hvis du har mange venner og det skjer noe hele tiden, og du blir invitert hit og dit. Da må du bli kjent med deg selv, finne ut hvor mange timer det går før du blir utslitt, og hvor ofte du føler for å bare være alene. Du må høre på deg selv, og du kan trygt si nei, hvis du trenger å være alene. Vær åpen med dine venner og fortell dem at du er sliten og vil slappe av alene. Du må gå før du blir sliten. Ikke gå utslitt ifra venner.
Kjæreste:
Finn for all del en kjæreste som kan ta imot dine følelser og som lytter, er tålmodig, og åpenhet. Jeg har vært sammen med en kald person i mange år, den personen ødelagte meg totalt. Han fikk meg til å skade meg selv, og drikke meg full og hate meg selv.
Etter jeg klarte å komme ut av det forholdet(utrolig vanskelig) så har jeg fått muligheten til å finne meg selv, og leve ett tryggere liv.
Jobb:
Finn en jobb du trives med, en jobb som ikke sliter deg ut, du skal klare å gå ifra jobb og føle deg normal sliten.
Hverdagen:
Tenk alltid at du er høysensetiv i alle situasjoner som dukker opp. Det vil hjelpe deg i mange situasjoner. Ha orden og faste rutiner. Skriv dagbok, få kontroll på alt det ytre, så vil du ha mer kontroll på følelsene dine også. Snakk om dine følelser, eller skriv dem ned. Husk at når du føler veldig vondt så må du vite at det forsvinner, alt blir bra til slutt. Uansett hvordan du tenker.
Ta vare på deg selv, du trenger mer egenpleie enn de fleste, vær god med deg selv.