Om meg

Meg og mine høysensitive trekk

Jeg er svært ømfintlig for sterkt lys, og da spesielt lysglimt som i fyrverkeri, lyn og blitz fra kamera. Jeg blir livende redd og kjenner en sterkt frykt/panikk-lignende følelse da dette kommer, spesielt om jeg ikke er forberedt. 

Mørke, dype, brumlende (høye) lyder gjør meg nervøs, redd og utrygg. Det skjer under alt fra jagerfly som flyr over hodet, snø som ramler av taket, torden, tunge lastebiler/amerikanske biler med stor motor etc. Jeg blir urolig i lang tid etterpå, sliter med å slappe av, og føler lyden går helt inn i margen på meg. 

Som motsetning til punktet over nyter jeg svært mye musikk, og da gjerne den litt tyngre sjangeren av rock og metal. Det er akkurat som at den lyden jeg blir skremt av tiltrekker meg så lenge det er kontrollert. Med musikk har jeg er veldig sterk opplevelse, jeg føler på en måte musikken i meg, jeg nyter det med hele kroppen. Når andre snakker om å høre på musikk så er det et veldig overfladisk ord for meg. Jeg føler musikk, jeg lever i musikk. Jeg har forskjellig musikk til forskjellig humør, og forskjellige låter som gir meg forskjellig følelse. Det er merkelig hvordan jeg kan styre følelsene mine ved å sette på den og den musikken. 

Jeg er svært følsom på kroppen for både berøring og smerte. Jeg kjenner ti forskjellige styrker av stryking på armen der andre kanskje kjenner en eller to og ikke merker mer forskjell. Dette er litt problematisk i sexlivet, da stimuli for meg ofte blir for hardhendt. 

Jeg tenker hele tiden, og overanalyserer alt som skjer. For i det hele tatt å få sove om kvelden må jeg finne noe kjedelig jeg kan konsentrere meg om, feks sette opp budsjett til urealistiske samfunn, spille spill eller tenke avstander og tid. Jeg husker ordrett samtaler mange, mange år tilbake i tid, og også følelsen jeg hadde da ting ble sagt, samt tonefall og hva jeg følte den andre mente. Jeg kan fortsatt få innvendig smerte av ting jeg gjorde som barn, som gav meg dårlig samvittighet. 

Jeg er ekstremt empatisk. Jeg klarer ikke se fæle nyheter, jeg grubler på verdensproblemer og sliter med å tenke på fortid og historiske hendelser som var ille. Jeg kan ligge våken en hel natt og tenke på heksebrenning og hvordan de hadde det feks. 

Tiden går for fort for meg. Jeg har aldri nok tid. Jeg kan kjede meg som alle andre, men helheten av livet går for fort. Jeg klarer ikke fatte hvordan jeg skal rekke alt. Jeg kan ikke skjønne at 80 år er nok til å leve et liv. Jeg vil gjøre så mye, men får til så lite på den tiden. 

Jeg er manisk opptatt av å planlegge, samtidig som spontane hendelser er noe av det som gir meg mest glede. 

Jeg er overfølsom for humøret til andre, jeg føler selv at jeg kan lese mennesker og hva som ligger bak helt hverdagslige ord. Jeg blir fort forvirret om noen sier en ting, mens jeg selv oppfatter tegn på det motsatte. (Feks folk som sier de har det bra, uten at de har det.)

Jeg går dypt inn i andre sine problemer. Jeg blir ofte spurt om råd, og klarer som oftest å gi gode råd. Men jeg blir utmattet og svært sliten av det, da jeg ikke klarer å legge det fra meg etterpå. Jeg kan gruble og gruble på andres problemer i lang tid, og også analysere løsninger og hvordan jeg ordla meg for å gi råd. 

Andre menneskers lukt oppfatter jeg veldig fort. Jeg lukter på alle jeg møter, ubevisst og uten at de merker det. Noen som kjenner meg godt merker at det første komplimentet jeg gir til folk alltid handler om at de lukter godt. Det er mitt første sanseinntrykk når jeg er i nærvær av nye mennesker. Jeg merker med en gang om noen har hatt på seg en ny parfyme, en ny deo eller byttet vaskemiddel. Jeg forbinner spesielle familier i omgangskretsen med den og den lukten, og om noen har vært på besøk i et hus kan jeg lukte hvem de var hos. 

Jeg liker å observere, men er samtidig veldig utadvendt. Jeg føler det foregår veldig mange prosesser samtidig i hodet mitt i situasjoner med mange rundt. Jeg både observerer, analyserer og konkluderer samtidig som jeg deltar aktivt.