Fra bunnløs desperasjon til hyper lykke

Leste enda en artikkel nå på Aftenposten (-Særlig sensitiv) vedrørende høysensitivitet. Jeg legger merke til at det oftest snakker om negative følelser når det gjelder dette, og tenkte jeg skulle fortelle om sterke, overveldende glade følelser, som jo også skjer når man er en høy-sensitiv person. 

Jeg skulle ha en stor prøve på skolen, og var ikke det minste forberedt av diverse grunner. Nervøsiteten og desperasjonen over å ikke være klar til prøven gjorde meg omtrent fysisk dårlig. Jeg skalv, klarte ikke tenke klart og følte hele verden overkjørte meg. Den sterke følelsen av å ikke strekke til, og vissheten om at det her bare kunne gå en vei var så overveldende at jeg rett og slett ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg tvang meg til oppmøte, prøvde å være lett til sinns, mens det kokte inni hodet. 

Da prøven mot all forventning gikk strålende, og jeg kom ut med god karakter fikk jeg en vanvittig lykkefølelse. Jeg var så glad så glad, over noe som egentlig var så lite. Jeg følte jeg levde i et varm lys, hele verden rundt meg ble oppfattet som varm og glad, og jeg følte fargen lys guloransje. Jeg ringte rundt og ville dele av det her til alle, og ble nok av de fleste oppfattet som riv ruskende gal sånn som jeg bablet og lo om hverandre. 

Hele opplevelsen var ihvertfall utrolig god, jeg kjente at jeg trengte disse følelsene av å ha oppnådd noe. Og jeg følte hele verden kunne overvinnes den tiden det varte. :) 

Det spesielle?

Den påkjenningen av å gå fra to så sterke ytterpunkter ble stor og etter de hypre timene med dopamin-rus, fikk jeg en fysisk nedtur, hvor jeg følte hjernen bare skrek etter hvile. 

Ganske merkelig egentlig, vanligvis holder en sånn energi seg resten av dagen, men for meg var det nok med noen timer. Jeg tror også det føltes ekstra sterkt siden jeg var på andre siden av følelses-skalaen før oppturen kom. 

Synes uansett det er mer moro å fortelle om sånne opplevelser, da det ofte fokuseres på de negative følelsene som blir forsterket. For alle følelser blir nemlig det, både glede, angst, sorg, lykke, frykt, smerter, tristhet, forelskelse. Noen av de følelsene elsker jeg å ha, siden de er positive og kjennes enda bedre. De andre er min fotlenke, som jeg gjerne skulle blitt kvitt for evig og alltid. Men man vel kan ikke få det gode uten å måtte ta med det vonde! :)

"Dumme mamma!"

Som mor har man en del utfordringer man ikke har ellers. Det å skulle være den dumme, den strenge, den som blir "hatet" til tider på grunn av grensesetting og nei-ord.
Jeg synes det er veldig vanskelig, og spesielt som alenemor. Når barnet blir sint og frustrert og roper ut at du er den dummeste mammaen i verden, da føler jeg at alt bare raser sammen. Jeg prøver alt jeg kan å ikke la det gå inn på meg, ihvertfall late som det ikke går inn på meg. Det er jo jobben min som mor, å være streng og dum og ta valg for barnet som ikke alltid er populære.

I disse situasjonene er kjæresten gull verdt. Han sitter og sier igjen og igjen at jeg ikke må bry meg. Uten den støtten blir jeg ofte litt for ettergivende. Jeg klarer ikke tanken på å krangle uten at begge ber om unnskyldning etterpå. De fleste med barn vet at akkurat det ikke er like lett hele tiden.. ;)

De gangene man da tar feil valg, og skjønner at man som mor var urettferdig eller for streng, eller tillot for mye. Det er det verste. Og som HSP klarer jeg ikke gi slipp på sånne ting. De flyr gjennom hodet mitt gang på gang, og jeg kverner rundt på hva jeg kunne gjort annerledes..

Det som er positivt er at jeg sjelden gjør samme feil igjen, fordi jeg umiddelbart i lignende situasjoner kan gjenkjenne følelsen jeg hadde forrige gang jeg tok feil valg. Det negative med dette er jo at jeg ofte da velger for langt andre veien igjen.. Vond sirkel det er uhyre vanskelig å komme ut av, men som jeg absolutt må jobbe med. 

Jeg frykter selvsagt også at barnet er en HSP. Og ja, frykter det. Fordi jeg ser det ikke som positivt, og jeg husker fortsatt ting min mor ble sint for da jeg var liten, fordi det sitter så sterkt i meg. Jeg er redd mitt barn skal huske alle gangene vi har kranglet, alle gangene jeg var for streng.. Jeg ønsker å gi gode minner, men de fleste vet at negative følelser setter seg bedre enn positive. Jeg er redd jeg veksler for mye på grunn av min samvittighet. At jeg er for streng, og så for ettergivende. Det er vanskelig å finne balansen, og unnskyldningen jeg kommer med ovenfor meg selv er at man må velge sine kamper med omhu.