Jeg synes det er veldig vanskelig, og spesielt som alenemor. Når barnet blir sint og frustrert og roper ut at du er den dummeste mammaen i verden, da føler jeg at alt bare raser sammen. Jeg prøver alt jeg kan å ikke la det gå inn på meg, ihvertfall late som det ikke går inn på meg. Det er jo jobben min som mor, å være streng og dum og ta valg for barnet som ikke alltid er populære.
I disse situasjonene er kjæresten gull verdt. Han sitter og sier igjen og igjen at jeg ikke må bry meg. Uten den støtten blir jeg ofte litt for ettergivende. Jeg klarer ikke tanken på å krangle uten at begge ber om unnskyldning etterpå. De fleste med barn vet at akkurat det ikke er like lett hele tiden.. ;)
De gangene man da tar feil valg, og skjønner at man som mor var urettferdig eller for streng, eller tillot for mye. Det er det verste. Og som HSP klarer jeg ikke gi slipp på sånne ting. De flyr gjennom hodet mitt gang på gang, og jeg kverner rundt på hva jeg kunne gjort annerledes..
Det som er positivt er at jeg sjelden gjør samme feil igjen, fordi jeg umiddelbart i lignende situasjoner kan gjenkjenne følelsen jeg hadde forrige gang jeg tok feil valg. Det negative med dette er jo at jeg ofte da velger for langt andre veien igjen.. Vond sirkel det er uhyre vanskelig å komme ut av, men som jeg absolutt må jobbe med.
Jeg frykter selvsagt også at barnet er en HSP. Og ja, frykter det. Fordi jeg ser det ikke som positivt, og jeg husker fortsatt ting min mor ble sint for da jeg var liten, fordi det sitter så sterkt i meg. Jeg er redd mitt barn skal huske alle gangene vi har kranglet, alle gangene jeg var for streng.. Jeg ønsker å gi gode minner, men de fleste vet at negative følelser setter seg bedre enn positive. Jeg er redd jeg veksler for mye på grunn av min samvittighet. At jeg er for streng, og så for ettergivende. Det er vanskelig å finne balansen, og unnskyldningen jeg kommer med ovenfor meg selv er at man må velge sine kamper med omhu.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar