-Herregud

Sier kjæresten min ofte. Igår var det det samme igjen. Han skal ut på fest, jeg stoler ikke på han. Uten grunn egentlig, det er bare en utrygghet jeg føler. Når han da ikke er interessert i å snakke med meg om det, blir jeg veldig fortvilet. Jeg føler det som en sky som vokser og vokser inni meg, og til slutt blir den så stor at jeg ikke klarer å holde den inne lenger. Da må ting ut. Jeg snakker og snakker og han hører mas, mas, mas.

-Herregud, gi deg nå! Skjerp deg! Ta deg sammen!
Dette er vel noen av de verste beskjedene jeg kan få. For jeg klarer det ikke, det føles helt umulig å få til.

Jeg trenger bekreftelser, noe som er slitsomt å gi. Om jeg føler meg avvist blir jeg ekstremt utrygg. Jeg begynner å analysere hvorfor han avviser meg, om det er hans følelser som gjør at han ikke gidder, eller om jeg har gjort noe galt. Jeg kryper rundt han som en nervøs hundevalp, og prøver å gjøre det rette, samtidig som jeg bare er nødt til å få noen ord ut av ham. Jeg er nødt til å dempe det jeg føler, og den eneste som kan gjøre det er han som fikk meg til å føle meg sånn. Det høres nesten psykopatisk ut, jeg vet det jo selv.

Jeg begynner til slutt å grine, som alltid. Og jeg "forklarer" meg selv, ved å gi en bruksanvisning.
-Akkurat nå trenger jeg at du gir meg en klem og sier du er glad i meg, sier jeg.
-Jeg trenger at du sier du vil ha meg med på festen, for jeg føler at du egentlig ikke vil. Jeg må vite det, og du må mene det, ellers klarer jeg ikke tro det.

Han gjør som jeg sier, etter å ha lært gjennom lang stund at ingenting annet nytter. Og jeg føler han faktisk vil gi klemmen. Klemmen er god, jeg føler selv at det er varme mellom oss. Og plutselig da er alt bra, og jeg vet det vil gå fint.

I ettertid klarer jeg å se at det er en helt tåpelig oppførsel fra min side. Og at jeg egentlig bare plager han ved å være sånn. Men der og da, når jeg står i situasjonen, er det eneste jeg kjenner den sterke følelsen av utrygghet og fortvilelse over at han ikke tar det på alvor. Det er akkurat som det oppsluker meg fullstendig, jeg klarer bare ikke dempe den selv.

Samme kveld leser jeg om høysensitivitet, helt tilfeldig. Og jeg vet fra første avsnitt, at det her er meg. Jeg har fått en forklaring. Jeg blir nesten helt ekstatisk over at jeg ikke er gal eller sprø, og jeg snakker og snakker om det jeg har funnet ut. Han er også interessert, det faller nok noen biter på plass for han også. Men GUD så godt det var for meg! Jeg vet nå at det finnes flere som har det sånn. Og jeg er så lettet, så vanvittig lettet. Samtidig som jeg tenker jeg skulle gjerne hatt behandling av noe slag for bedre å kontrollere følelsene mine. De blir på en måte så vanvittig store, så altfor store i forhold til hva som skapte de.

Men uansett, jeg vet jeg ikke er alene, og jeg vet at jeg kanskje med tiden kan se positivt på det.